Byens historie

Det har alltid gått viktige ferdselsårer gjennom Larviks-området. Allerede i oldtiden var Raet, som løper sørvest – nordøst gjennom kommunen, en flittig brukt veilinje. Flere hulveier fra oldtiden er bevart ved Bommestad og i Bøkeskogen, og her finnes også Vestfolds største gravfelt fra den yngre jernalder. I området rundt Larvik er det i det hele tatt en rekke gravfelt og bautasteiner fra forhistorisk tid. I vikingtiden var Kaupangen i Skiringssal, litt øst for dagens by, et av de viktigste handelssteder i Norden. Huseby Kongsgård, like nord for Kaupangen, var et lokalt administrasjonssenter på denne tiden. Etter vikingtiden ble Kaupangens rolle overtatt av Tønsberg. De viktigste sentrene i området ble da kirkestedene Tjølling og Hedrum, som begge har steinkirker fra middelalderen.

Larvik vokste fram som stransted innerst i Larviksfjorden, men man vet lite om når dette skjedde og omfanget av bebyggelsen. Imidlertid vet man at det første sagbruket i Hammerdalen ble anlagt i 1539. Dermed var to av de viktigste forutsetningene for Larviks eksistens på plass; havnen ved Tollerodden og industrien langs Farriselva. Allerede omkring år 1600 var det første jernverket i drift, og startet en industritradisjon som varte helt fram til i dag. Denne veksten førte til at Larvik fikk status som ladested under Tønsberg i 1665.

Allerede seks år senere, i 1671, fikk stedet fulle kjøpstadsrettigheter. Dette skyldtes delvis at Larvik ble residensby for stattholderen i Norge, U.F. Gyldenløve. Samtidig ble Laurvig grevskap opprettet. Det viktigste resultat av denne nye status for Larvik var byggingen av Herregården,opprinnelig oppført i en etasje, med et stor renessansepreget hageannlegg og borgerskolenalle ned mot sjøen. I 1677 blir også byens kirke på Tollerodden innviet.

Rundt år 1700 er mye av byens struktur fastlagt. I vest er Langestrand begynt å vokse fram som resultat av industrien i Hammerdalen, og i øst er fiskerstedet Torstrand i ferd med å bli en forstad til byen. Det sentrale Larvik har allerede fått sin grunnleggende struktur, med et kjerneområde ved Skottebrygga (byens havn) på Tollerodden, en sjøfrontfasade langs Storgata mot Bøkkerberget, og en forbindelse oppover i byen langs Prinsegata, med en langstrakt torgdannelse som avslutning.

Som siste ledd i denne hovedstrukturen kommer Kongeveien ned fra Bøkeskogen og Raet torvet11_2like bak torget og fortsetter ned mot Farriselva (dagens Kongegata), som den krysser like ved utløpet.
Kongeveien går videre gjennom Langestrand opp mot Eidet. I områdene rundt disse hovedløpene, f.eks. i det bratte terrenget mellom torget og Storgata, i Steinane og i Bøkelia vokser det fram en uregelmessig nedrekongegateboligbebyggelse.

I 1736 ble hospitalet på Tollerodden anlagt, og rundt 1750 fikk Larvik-distriktet økt betydning ved opprettelsen av flåtebasen Fredriksvern, som var marinens hovedbase fram til 1818, da Karljohansvern ved Horten overtok. I de urolige tidene under Napoleonkrigene kom grevskapet først under kronen (1805), og ble deretter kjøpt opp av lokale interesser i 1817. Herregården ble overtatt av kommunen i 1820, og byen fikk dermed dekket sitt behov for tomter til offentlige formål i lang tid framover. Den første halvdel av 1800-tallet legger på mange måter grunnlaget for et moderne samfunn. Lokalt selvstyre innføres i 1837, byen får bank og avis året etter og det opprettes etterhvert dampskips-ruter langs kysten. Og i 1835 overtar Treschow-familien Fritzøe-verket med industrien i Hammerdalen. Omkring 1850 får byen også status som kurby, da Larvik Bad blir anlagt med utgangspunkt i kildevannet ved foten av Bøkkerberget.

Vestfoldbanens åpning i 1881 var en svært viktig begivenhet for Larvik, ikke bare på grunn av jernbanens transporttilbud, men også fordi banen og stasjonen ble lagt langs Storgatas sjøfront. Allerede dengang var det i jubelen over fremskrittet iblandet klager over den tapte kontakten med sjøen. Området rundt stasjonen ble nå det ubestridte trafikknutepunkt i byen, med nærheten til dampskipsbryggen like utenfor som forsterkende faktor. Som følge av stasjonen ble flere overnattings- og serveringssteder etterhvert lagt til Storgata. De to gamle trafikksentrene Torget (for landeveistrafikk) og Skottebrygga (byens opprinnelige havn), ble tilsvarende svekket. På denne tiden kom også den første dampdrevne industrien, som i mindre grad enn før var avhengig av vannkraft som energikilde. Dette gjorde det mulig å anlegge industri utenfor Hammerdalen, og disse nye virksomhetene vokste stort sett fram langs jernbanen på Torstrand, som etterhvert fikk mer karakter av en arbeiderbydel.

Tiden rundt 1885 var en sterk vekstperiode for Larvik, med stor byggevirksomhet i sentrum og stadige utvidelser av det bebygde arealet. Gatenettet skiftet etterhvert karakter fra selvgrodde gateløp til et rettvinklet gatemønster. Denne forskjellen ser man særlig tydelig i strøket rundt torget etter den store brannen i 1884, og i Bøkelia etter brannen i 1902. Imidlertid blir de viktigste gatene og de bratteste bydelene stort sett ligende uendret. I denne perioden blir også skipsbygging en del av byens identitet, der man særlig må nevne Colin Archers båtbyggeri på Tollerodden. Polarskipet Fram ble også bygget nær Larvik, i Rekkeviksbukta, i 1892.

I 1906 ble byens kildevann for første gang tappet på flaske. Forøvrig var de første tiårene av vårt århundre en stagnasjonstid for Larvik, men utover i 30-årene kom det ny vekst i industrien. I 1937 ble også første fergeforbindelsen til Fredrikshavn opprettet. Etter 2. verdenskrig opplevde Larvik, som andre norske byer, en sterk vekstperiode. Kanalkaia bygges ut i 1950-årene og danner grunnlaget for dagens moderne havne-område, og jernbanen blir ombygget til normalspor og elektrifisert i 1948. Nye boligområder blir bygget ut først og fremst på platået nord for sentrum, slik at byens vekst får en retning som etterhvert fyller ut trekanten som dannes av sjøfronten, Lågen og dagens E-18. Biltrafikken gjennom Nanset og sentrum blir et stadig større miljøproblem, noe som fører til at gjennomgangstrafikken blir ledet utenom byen i 1974. Larviks areal-mangel i 70- og 80-årene var en viktig årsak til sammenslåingen i 1988 med de fire nabokommunene (Hedrum, Tjølling, Stavern og Brunlanes).

Copyright © Larviksguiden 2014.All rights reserved